Det blåser på Fosen. Regningen havner hos oss.

Det blåser på Fosen, kraften produseres i Midt-Norge – men regningen havner likevel hos folk og bedrifter i regionen. Når strømprisene stiger samtidig som vindturbinene går, er det ikke rart tilliten svekkes. Nå trengs mer åpenhet, raskere nettutbygging og en kraftpolitikk som faktisk gir mening for Steinkjer, Innherred og resten av NO3.
 

Flytbasert markedskobling.

Smak litt på det ordet.

Det høres ut som noe som er laget for at vanlige folk skal gi opp før samtalen har begynt. Som et ord som hører hjemme i et møterom med nedtrukne persienner, ikke på kjøkkenbordet til en familie i Steinkjer eller på pulten til en bedriftsleder på Innherred.

Men akkurat nå ligger flytbasert markedskobling der likevel.

Ikke som et begrep i en rapport. Ikke som en modell på en skjerm hos Statnett. Men som kroner og øre. Som en strømregning. Som et spørsmål i regnskapet: Tør vi investere? Tør vi ansette? Tør vi utvide?

De fleste i Midt-Norge går ikke rundt og tenker på kraftmarkedet til daglig. Folk har mer enn nok med sitt. En entreprenør skal regne på neste anbud. Et verksted skal levere til avtalt tid. En butikk skal få endene til å møtes. Et slakteri skal holde kjølerom og produksjon i gang. En byggmester skal vurdere om det er arbeid nok til å ta inn en lærling.

Men akkurat nå er strøm blitt noe alle må forholde seg til. Ikke som en fjern debatt fra Oslo, Brussel eller Statnett. Den ligger i regnskapet. Den ligger i marginene. Den ligger i den lille pausen før en bedriftsleder bestemmer seg for om en investering skal gjennomføres eller legges i skuffen.

Og det rare er dette: Det blåser. Det produseres kraft. Likevel er strømmen dyr.
Det er nesten så enkelt at det blir vanskelig å forklare. For folk flest høres det helt bakvendt ut. Når det blåser mer, skulle man tro at mer strøm gir lavere pris. Slik har vi lært å tenke om tilbud og etterspørsel. Mer av en vare gir normalt lavere pris. Men nå opplever vi i Midt-Norge at virkeligheten ikke følger den logikken. Vinden kan øke, produksjonen kan gå opp, og prisen kan likevel stige.

Da er det ikke rart folk spør hva som foregår.

For en bedrift er ikke strømprisen en teoretisk øvelse. Den avgjør hva det koster å holde dørene åpne og produksjonen i gang. Den avgjør om marginen blir stående igjen, eller om den forsvinner. Den avgjør om tallene på et tilbud fortsatt henger sammen når materialer, renter, lønn og strøm legges inn på nytt.

Det er mange som sier at kraftsystemet er komplisert. Det stemmer sikkert. Men det er ikke et svar. Det er bare en beskrivelse. Når noe blir så komplisert at selv folk i kraftbransjen strever med å forklare hvorfor Midt-Norge får slike utslag, da kan man ikke forvente at folk flest og lokale bedrifter bare skal nikke og betale.

Det er her tilliten begynner å rakne.

For Midt-Norge har ikke stått på sidelinjen i kraftutviklingen. Vi har tatt vår del. Vi har vannkraft. Vi har vindkraft. Vi har lokalsamfunn som har levd med store inngrep. Vi har kommuner som har stått i krevende debatter. Vi har sett turbiner komme opp, linjer bygges og natur tas i bruk med begrunnelsen at samfunnet trenger mer fornybar kraft.
Da blir det vanskelig å svelge at vi nå kan ende opp med strømpriser som om vi mangler alt.

Det er ikke bare ulogisk. Det oppleves urimelig.

Og urimelighet er farligere enn høye priser alene. Høye priser kan man i noen tilfeller forklare. Lite vann. Kulde. Krig. Gasspriser. Vedlikehold. Slike ting kan folk forstå, selv om de ikke liker det. Men når forklaringen blir en blanding av algoritmer, flaskehalser, nordisk optimalisering og modeller som nesten ingen klarer å oversette til vanlig språk, da får folk følelsen av at ansvaret forsvinner.

Litt her. Litt der. Litt i nettet. Litt i markedet. Litt hos Statnett. Litt i Europa. Litt i modellen.

Til slutt står ingen ordentlig ansvarlig igjen.

Bare regningen står igjen.

Og den sendes hit.

For næringslivet kommer dette på et svært dårlig tidspunkt. Mange bransjer har lite å gå på fra før. Bygg og anlegg har hatt krevende år. Flere bedrifter merker lavere aktivitet, dyrere finansiering og høyere kostnader på nesten alt de kjøper inn. I slike tider er det ikke mye som skal til før et overskudd blir borte.

Da hjelper det lite å få høre at systemet kanskje er effektivt «i et større bilde». Det større bildet betaler ikke strømregningen til et lokalt verksted. Det regner ikke anbud for en byggmester. Det holder ikke kjølerommet i gang hos en matprodusent. Det hjelper ikke en bedrift som har planer om å vokse, men som ikke vet om krafttilgangen og kraftprisen gjør regnestykket mulig.

Det er dette som er den egentlige faren. Ikke bare at regningen denne måneden blir høy. Men at bedrifter begynner å holde igjen. At de venter. At de dropper en investering. At en nyetablering ser på Steinkjer eller Innherred og tenker at kraftsituasjonen er for usikker. At en industribedrift med vekstplaner ikke får nok kapasitet i nettet. At gode ideer og arbeidsplasser aldri blir noe av.

Slik taper en region kraft. Ikke i én stor smell, men litt etter litt.

Dette må politikerne forstå. Og det må Statnett forstå.

Det holder ikke å si at nettet brukes mer effektivt hvis resultatet er at en hel region sitter igjen med ekstreme og uforståelige prisutslag. Det holder ikke å forklare at dette er komplisert. Det holder ikke å peke på modellen som om den er en naturlov. Modellen er laget av mennesker. Reglene er valgt av mennesker. Nettet er planlagt, prioritert og bygget av mennesker. Da må også ansvaret tas av mennesker.

Vi trenger ikke en strømdebatt der alle later som de er kraftanalytikere. Vi trenger en strømdebatt som starter med det folk faktisk ser: Midt-Norge produserer kraft, men betaler dyrt. Bedrifter vil vokse, men mangler forutsigbarhet. Nye prosjekter trenger strøm, men møter knapphet. Og et system som skulle gjøre ting smartere, oppleves akkurat nå som om det gjør hverdagen mer utrygg.

Det betyr ikke at alt er enkelt. Det betyr ikke at det finnes én syndebukk. Men det betyr at noen må slutte å snakke som om kompleksiteten i seg selv er et forsvar.
Nettet må bygges raskere. Det er ikke særlig mer mystisk enn det. Flaskehalsene i regionen er ikke en overraskelse lenger. Når kraftlinjer som skulle løst problemer skyves foran oss i år etter år, er det næringslivet og innbyggerne som får merke konsekvensene. Hvis vi mener alvor med industri, grønn omstilling, matproduksjon og arbeidsplasser i distriktene, kan ikke strømnettet komme etterpå. Det må komme først.

Vi trenger også mer kraft. Men da må folk se at kraftproduksjon faktisk gir mening lokalt. Det er grenser for hvor lenge lokalsamfunn kan bli bedt om å stille areal og natur til disposisjon, hvis gevinsten oppleves å forsvinne ut av regionen mens kostnadene blir igjen.

Og vi trenger en ærlig gjennomgang av flytbasert markedskobling. Ikke en bortforklaring. Ikke en presentasjon full av forkortelser. Men en skikkelig vurdering av hvordan dette slår ut for Midt-Norge akkurat nå. Hvis systemet gir feil eller urimelige utslag, må det justeres. Hvis dataene bak modellen ikke er åpne nok, må de åpnes mer. Hvis interne flaskehalser gjør at hele NO3 straffes, må det tas politisk tak i.

For Steinkjer og Innherred handler dette om ganske konkrete valg.

Det handler om en byggmester som lurer på om han tør å ta inn en lærling. Om en industribedrift som vurderer en ny maskin, men må regne på strøm og nettkapasitet én gang til. Om en matprodusent som ikke kan skru av kjøl og varme når spotprisen blir for høy. Om en handelsbedrift som allerede merker at kundene er mer forsiktige.

Det er slik kraftpolitikk ser ut herfra.

Ikke som en modell. Ikke som et flytskjema. Ikke som et ord på tre ledd som nesten ingen bruker i dagligtale.

Men som ja eller nei.

Ja eller nei til investeringer.
Ja eller nei til nye arbeidsplasser.
Ja eller nei til å satse videre her.

Derfor ber vi ikke om særbehandling. Vi ber om at en kraftregion ikke behandles som en salderingspost i et system ingen klarer å forklare godt nok.

Statnett må legge mer åpenhet på bordet. Flytbasert markedskobling må vurderes grundig på nytt for NO3. Og politikerne må slutte å behandle nett og kraft som et teknisk sidespor.

For i Steinkjer og Innherred er kraft ikke et sidespor. Det er forskjellen på vekst og venting.

Når vinden blåser og prisen likevel går opp, er det ikke først og fremst folk som ikke forstår. Det er systemet som ikke forklarer seg godt nok.

Og når systemet ikke forklarer seg, må vi ikke bare trekke på skuldrene og betale.

Vi må si tydelig fra:
Midt-Norge kan ikke være regionen som tar naturinngrepene, produserer kraften, får flaskehalsene – og betaler regningen.

Det er ikke en rettferdig måte å bygge landet på.