En varslet byggekrise – og en regjering som ikke tar den på alvor
Tallene sier egentlig det meste. I 2021 ble det bygget rundt 350 boliger i kommunene på Innherred. I fjor ble det bygget rundt 100. Et så kraftig fall er ikke bare en vanlig konjunktursvingning i en bransje som er vant til opp- og nedturer.
Det er et brått stopp.
For Steinkjer og resten av Innherred betyr det langt mer enn færre kraner i lufta. Det betyr mindre arbeid for entreprenører, færre oppdrag for håndverksbedrifter, mindre aktivitet hos rådgivere og leverandører, og mindre etterspørsel hos sagbruk og industribedrifter som leverer materialer. Når byggingen stopper opp, merker hele verdikjeden det. Derfor er dette heller ikke bare en krise i én næring. Det er en regional økonomisk nedbremsing.
Det mest frustrerende er at dette ikke kom overraskende. Varslene har kommet i lang tid. Både NHO, LO, bransjeorganisasjoner og næringslivet selv har advart om at boligbyggingen er på vei inn i en dyp nedtur. De har pekt på kombinasjonen av renteøkninger, kraftig kostnadsvekst og svak kommuneøkonomi – og konsekvensene det ville få for aktiviteten i byggenæringen.
Likevel har tempoet i politikken vært påfallende lavt.
Samtidig erkjenner regjeringen nå at det bygges for lite til å nå målet om 130 000 nye boliger innen 2030. Det er bra at realitetene blir sagt høyt. Men for bedriftene som nå står midt i nedgangen, er erkjennelsen i seg selv lite verdt. Det de etterlyser er aktivitet.
https://www.t-a.no/erkjenner-boligbom-det-bygges-for-lite-for-a-na-malet-om-130-000-boliger/s/5-116-2315005
Byggenæringa har alltid svingt. De fleste som jobber i bransjen har opplevd både gode og magre år. Men situasjonen nå er noe annet. Nedgangen har vart siden 2022, og en «perfekt storm» av høy rente, økte byggekostnader og presset kommuneøkonomi har skapt en situasjon der både private og offentlige prosjekter blir satt på vent. Da forsvinner oppdragene fort.
Det merkes særlig hos de små og mellomstore bedriftene – de som bygger boliger, rehabiliterer bygg og gjør håndverksjobbene i lokalsamfunnene våre. Mange av dem er familiedrevne virksomheter som har bygd opp kompetanse gjennom flere tiår. Nå sitter de med færre prosjekter å regne på og langt tøffere konkurranse om de oppdragene som finnes.
Det er også derfor bekymringen i bransjen er større enn vanlig. Når aktiviteten faller så kraftig, forsvinner ikke bare oppdragene. Kompetansen forsvinner også. Folk søker seg over i andre næringer. Lærlinger tas inn senere – eller ikke i det hele tatt. Erfaringen fra tidligere nedturer er klar: når fagfolk først forsvinner ut av næringen, tar det lang tid å bygge miljøene opp igjen.
Det er en risiko vi ikke burde ta.
For samtidig vet vi at behovet for å bygge ikke er borte. Tvert imot. Rundt omkring i kommuner og fylkeskommuner ligger det prosjekter klare – skoler som må vedlikeholdes, omsorgsboliger som må bygges, offentlige bygg som må oppgraderes. Oppgavene finnes. Problemet er at mange kommuner ikke har økonomiske muskler til å sette dem i gang.
Dermed oppstår et paradoks. Samfunnet trenger byggene. Næringen trenger oppdragene. Men prosjektene blir stående.
Dette er nettopp den situasjonen motkonjunkturpolitikken er ment å håndtere. Når privat aktivitet faller, skal offentlige investeringer bidra til å holde hjulene i gang. Ikke fordi man skal redde en enkelt næring, men fordi det er god samfunnsøkonomi.
Alternativet er å betale regningen på andre måter – gjennom permitteringer, oppsigelser og tapt kompetanse.
Innherred er en region med sterk industri, solide håndverksmiljøer og en lang tradisjon for å skape verdier. Men også her merkes det når en av landets største fastlandsnæringer bremser kraftig. Derfor er spørsmålet ganske enkelt: Hvorfor går politikken så sakte når problemet er så tydelig?
Rapporter, høringer, justering av regelverk og prosesser kan være nødvendige. Men de bygger ingen boliger og skaper ingen arbeidsplasser.
Det gjør prosjekter som faktisk settes i gang.
Akkurat nå trenger byggenæringa – og regioner som Innherred – mindre analyse og mer handling.
