Ingen plan, intet press og ingen kraft - hvem kjemper for den nordlige delen av Trøndelag?

Når deler av Innherred ser sørover mot Trondheim, må vi tørre å stille spørsmålet: Er det virkelig svaret på våre utfordringer? I Steinkjer Næringsforening mener vi det motsatte. Tiden er inne for å samle kreftene – fra Stjørdal til Namdalen – og løfte denne regionen av Trøndelag i fellesskap. Ikke ved å legge ned regionråd eller trekke oss mot en storby som allerede har sitt eget liv, men ved å bygge vår egen styrke og synlighet – også nasjonalt.

Vi står foran store muligheter, men også alvorlige utfordringer. Det handler om rekruttering, bostedsattraktivitet, investeringer og utvikling. Skal vi lykkes, må vi samarbeide på tvers av kommunegrenser, næringsforeninger og politiske skillelinjer. Det er ikke rom for lokal proteksjonisme eller svak regional lojalitet nå. Vi må stå samlet – ikke fragmentert.

Et «distriktskontor» på Karl Johan – et symbol på framtidstro
I Trønder-Avisa denne uken løftes det et forslag som vi fullt ut støtter: Et eget «distriktskontor» eller representasjonsmiljø for gamle Nord Trøndelag i Oslo – nær nasjonale beslutningstakere, nær kapitalmiljøene, og nær de politiske døråpnerne. Det trenger ikke være et fysisk kontor med nøkkel og ringeklokke. Det kan være en organisert tilstedeværelse, en felles mobiliseringsplattform, et symbol – og et signal. Et signal om at regionen mener alvor med å være synlig, relevant og til stede i de nasjonale diskusjonene.

Hvis Trøndelag har et kontor i Brussel for å følge EØS og EU-politikk, hvorfor skal ikke Innherred og norddelen av fylket ha en dedikert stemme i hovedstaden – der virkelige avgjørelser tas hver dag?

Hvorfor skal vi ikke ha et sted der regionens kommuner, næringsliv, utdanningsmiljøer og politikere sammen kan løfte fram våre felles interesser – som samferdsel, arbeidsplassutvikling, rekruttering og investeringer?

Et slikt kontor eller kontaktpunkt kan spille flere roller. Det kan brukes til å synliggjøre kompetansemiljøene vi har innen teknologi, landbruk, industri, grønn omstilling og velferd. Det kan brukes til å samle innflyttere og ambassadører med røtter i regionen. Det kan være en møteplass for investorer, politikere, embetsverk, og partnere som ønsker å vite mer om hva regionen vår har å tilby. Det kan være et ankerfeste for rekrutteringskampanjer rettet mot unge voksne og familier som vurderer å flytte ut av Oslo – men som trenger et lite puff for å velge denne fantastiske delen av fylket.

Vi må vise fram hva vi har – og hvem vi er. Vi har sterke fagmiljøer, robust industri, tilgang på arealer, godt utdanningstilbud og levende lokalsamfunn. Vi har plass til flere – og behov for flere. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer når vi tør å være til stede der beslutningene tas.

Et slikt distriktskontor – eller en felles satsing under samme paraply – vil ikke løse alle utfordringer. Men det vil være et kraftfullt symbol på framtidstro, på samling og på vilje. Og det vil sende et tydelig signal til både hovedstaden og vår egen befolkning: Vi har tenkt å være med og forme framtida – ikke stå og se på mens andre gjør det for oss.

Innherred trenger samarbeid – ikke svekkelse
Samtidig som vi snakker om vekst og utvikling, ser vi med økende uro på signalene fra Levanger og Verdal, som nå aktivt søker tettere tilknytning til Trondheimsregionen. Det er selvsagt en beslutning de står fritt til å ta. Men konsekvensene for regionen vår er dype – og reelle.

Innherred regionråd, som i over 4 år har vært en sentral samarbeidsarena for kommunene på Innherred, er nå i praksis oppløst etter at overnevnte kommuner har tatt et valg om å søke medlemskap i Trondheimsalliansen. Det at regionrådet som samlingspunkt blir borte er et alvorlig tilbakeslag for alle oss som ønsker å styrke denne delen av Trøndelag som en samlet, synlig og handlekraftig region.

For dette skjer ikke i et vakuum. Det skjer samtidig som behovet for regional samling og kraft aldri har vært større. Vi står overfor store felles utfordringer – knyttet til befolkningsutvikling, kompetanserekruttering, infrastruktur og næringsvekst. Slike utfordringer lar seg ikke løse av én eller to kommuner alene. De krever felles innsats, felles press på nasjonale myndigheter, og en tydelig samlet stemme utad.

Det er forståelig at enkelte kommuner har det man kaller «funksjonell tilknytning» til Trondheim. Folk pendler, bedrifter samarbeider, og tjenester krysser kommunegrenser. Det er ikke noe problem. Tvert imot, samarbeid på tvers er viktig. Men det er forskjell på samarbeid – og underkastelse. Det er forskjell på å være en aktiv regional aktør og på å bli en utkant i en større byregion der man ikke lenger former sin egen utvikling. Å melde seg ut av felles arenaer og søke inn i storbyens periferi er ikke et tegn på framdrift. Det er et varsku – et signal om at vi er i ferd med å tape vår egen stemme. At vi gir fra oss muligheten til å sette vår egen dagsorden. Når man legger ned strukturer for regionalt samarbeid, så svekker man også evnen til å løfte saker i fellesskap – som Stiklestad 2030, Trønderbanen, E6 og kamp om statlige midler.

Vi trenger et styrket Innherred – ikke et oppløst ett. Vi trenger kommuner som bygger hverandre opp, ikke utkonkurrerer hverandre. Og vi trenger politiske ledere som ser lengre enn neste valgperiode, og som tør å stå i spagat mellom lokal lojalitet og regional kraft.
Skal vi lykkes med å gjøre denne delen av Trøndelag til en vekstregion, må vi samle oss – ikke splitte oss.

Næringslivet trenger tydelige rammer – og mer fart
Vi vet at mange kommuner står i en krevende økonomisk situasjon. Det forstår vi.
Næringslivet ber ikke om økonomiske redningspakker, subsidier eller spesialbehandling. Men det vi ber om – og som vi har full rett til å forvente – er profesjonell, forutsigbar og effektiv saksbehandling. Det er et absolutt minimum.

Dessverre opplever mange av våre medlemsbedrifter det motsatte. Store og viktige prosjekter som kan skape arbeidsplasser, tilflytting og verdiskaping blir liggende i kommunale saksmøller i månedsvis – ja, noen ganger i årevis. Når en investor eller entreprenør møter til tider treghet, usikkerhet og lite eierskap i den kommunale førstelinja, mister man ikke bare momentum. Man mister troen.

Dette handler ikke bare om tempo – men om kultur. Vi savner pågangsmot. Vi savner handlekraft. Og vi savner en vilje fra kommuneadministrasjonene til å se næringsutvikling som en del av løsningen – ikke som en risiko som må minimeres. For hvert prosjekt som får nei, eller som bare «venter på svar», taper vi konkurransefortrinn. Og for hvert initiativ som drukner i formaliteter, mister vi folk og muligheter til andre regioner som er mer framoverlente.

Det er også verdt å minne om at verdiskaping i næringslivet gir direkte inntekter til kommunen. Eiendomsskatt, arbeidsgiveravgift, sysselsetting og vekst er ikke abstrakte fordeler – det er livsblod for kommunale budsjetter. Når vi legger til rette for næringsutvikling, legges også grunnlaget for bedre skole, eldreomsorg og velferd.Den sammenhengen må forstås – og merkes i praksis.

Flere av våre medlemsbedrifter melder om en opplevelse av at kommuneledelsen står stille. At det mangler visjoner og mot. At det er langt mellom ambisjonene i kommuneplanen og virkeligheten på bakken. Det er et varsku.

Dette kan ikke fortsette. Skal vi lykkes med å gjøre vår del av fylket til en vekstregion, må det skje et skifte – i tempo, holdning og tilnærming. Vi trenger kommuner som møter initiativ med nysgjerrighet, ikke med skepsis. Som ser etter løsninger, ikke først og fremst etter paragrafer eller frykt av innspill fra Statsforvalteren.

Det er fullt mulig. Men det krever vilje. Og det haster.

En ny Trøndelagsbenk må levere for distriktene
Til høsten velger vi en ny Trøndelagsbenk på Stortinget. Det er en viktig anledning – og en mulighet vi ikke har råd til å la gå fra oss. For skal distriktene i Trøndelag, og særlig gamle Nord-Trøndelag, lykkes i å skape vekst, attraktivitet og framtidstro, trenger vi nå en benk som er tydeligere, modigere og tettere på det som faktisk skjer ute i regionene.

Steinkjer Næringsforening sin oppfordring er klar: Nå må distriktene løftes – og det starter med å lytte til de som står midt i utviklingen. Ikke bare kommunene, men også næringsforeningene, gründerne, bedriftene og de som hver dag forsøker å skape aktivitet og arbeidsplasser. Næringsforeningene sitter tett på virkeligheten. De vet hvor skoen trykker. De vet hva som hindrer fremdrift. Og de vet hva som skal til for å få fart på prosjektene.

Vi etterlyser en ny og mer strukturert dialog mellom nasjonale beslutningstakere og regionale aktører – der næringsforeningene brukes som kunnskapskilde og lyttepost, og ikke bare inviteres til pyntede paneldebatter. Det må bli naturlig for Trøndelagsbenken å ha faste kontaktflater mot næringslivet i denne delen av hjemfylket, der de får innblikk i reelle flaskehalser innen saksbehandling, arealforvaltning, rekrutteringsutfordringer og behovet for risikovillig kapital.

Det vi ikke trenger, er flere strategier som samler støv. Vi trenger konkret handling: forenkling av byråkratiske prosesser, styrking av samferdsel, prioritering av næringsarealer og treffsikre støtteordninger for distriktsnæringsliv.

Vi håper og forventer at de som velges inn til Stortinget i høst, vil bruke stemmen sin til å snakke hele Trøndelag sin sak – og vilje til å gjøre noe med det.

Sammen bygger vi et kraftsenter
Det er på tide å bygge et reelt kraftsenter i den nordlige delen av Trøndelag. Ikke én kommune alene – men en samlet region. Steinkjer Næringsforening vil jobbe hardt for bredere mobilisering. Vi må bli bedre til å vise fram alt det spennende som skjer, alle faglige utfordringer og utviklingsmuligheter som finnes her – og at det går an å bygge både liv og framtid i Steinkjer, Inderøy, Verdal, Rørvik eller Namsos.

Rekruttering handler ikke bare om utlysninger. Folk flytter dit de ser framtid. Å vise dem den framtida er vårt felles ansvar.